• Arbeidsgruppen er bekymret for de høye tvangstallene i Norge som varierer mellom

institusjoner og regioner, og som ikke synes å kunne forklares ut fra

pasientgrunnlaget. Gruppen mener at det er nødvendig med flere ulike tiltak for å

redusere og kvalitetssikre bruken av tvang, herunder å styrke pasientenes

rettssikkerhet.

• ”Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern” må være

et helt sentralt virkemiddel. Arbeidsgruppen anbefaler at planen videreutvikles og

gjøres mer effektiv for å få større gjennomslagskraft. Den må gis en tydelig og

forpliktende forankring i det faglige, administrative og politiske lederansvaret på alle

nivåer i sosial- og helsetjenestene, styrkes med et godt rapporterings- og

kontrollsystem, samt gis tilstrekkelig finansiering. Det foreslås en rekke nye tiltak.

• Arbeidsgruppen mener at kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvang er mangelfullt, og vil

sterkt tilrå at det iverksettes tiltak for å avhjelpe dette. Det bør særlig fokuseres på

kunnskapsgrunnlaget for behandling med legemidler uten eget samtykke.

• Arbeidsgruppen konstaterer at spørsmålet om den etiske legitimitet av den tvangsbruk

som i dag finner sted ovenfor mennesker med alvorlige psykiske lidelser, er omstridt.

• Den nye FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser

vurderes ratifisert av Norge. Dette vil i tilfelle gjøre det nødvendig å vurdere

betydningen av denne for psykisk helsevernloven, herunder i hvilken grad dagens

lovgivning om tvang innen psykisk helsevern kan og bør opprettholdes i sin

nåværende form.

• Arbeidsgruppen har ikke kommet frem til et samlet standpunkt når det gjelder

spørsmålet om lovendringer, herunder behov for endringer i eller fjerning av

behandlingsvilkåret og revisjon av reglene om behandling med legemidler uten eget

samtykke.

psykisk helsevernloven, herunder når det gjelder behandlingsvilkåret, for å styrke

pasientens rett til selvbestemmelse og for forhindre unødvendig og etisk

uforsvarlig tvang, både ved etablering av psykisk helsevern og i behandling og

omsorg.

• Dette flertallet mener at det uansett ikke vil være et godt alternativ å fjerne

behandlingskriteriet alene. Eventuelle endringer når det gjelder

behandlingsvilkåret må ses i sammenheng med det øvrige regelverk og med andre

tiltak, herunder styrking av den faglige og rettslige kontroll av tvangsbruken, og

særlig ved tvangsmedisinering.

adgangen til tvangsmedisinering, og at det innføres en ny ikke-diskriminerende

modell i tråd med den nye FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med

funksjonsnedsettelser.

endringer i psykisk helsevernloven, og at et behandlingsvilkår uansett må

beholdes. Det vurderes slik at vilkårene i dagens lov, når de følges, er tilstrekkelige

for å legitimere etablering og behandling under tvang. Fokus bør heller rettes mot å

bedre praksis ved å styrke tiltaksplanen og utvikle kunnskapsgrunnlaget.

vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis innen psykisk

helsevern, særlig sett i forhold til pasientrettighetsloven og

menneskerettighetsforpliktelser. Dette må skje parallelt med en utvikling av

kunnskapsgrunnlaget og av tiltaksplanen.

nåværende tidspunkt. Dette mindretallet mener at prioriteringen heller bør være

metode, kunnskaps- og kompetanseutvikling for å sikre en god praksis før det

eventuell settes i gang en større gjennomgang av regelverket.

og at et behandlingsvilkår bør beholdes, men mener at det likevel er ønskelig å utrede

ulike sider ved loven og forholdet til annet regelverk, herunder konsekvenser av

eventuelle endringer.

Det bemerkes at de forskjellige medlemmene har ulike presiseringer og forbehold knyttet til

sitt standpunkt. Også den nærmere begrunnelsen for det samme standpunkt kan variere. Det

vises til kap. 9 for en nærmere utdyping av de ulike standpunkter mv.

1 Medlemmene Olav Nyttingnes, Birgitte Finne Høifødt, Torbjørn Garberg, Mette Ellingsdalen, Hege Orefellen,

Hatling, Anne Aasen, Iver Lillegjerde, Per Christian Moen og Jan Fridthjof Bernt.